I "A Long Essay on the Long Poem" gir Rachel Blau DuPlessis en dyptgående refleksjon over en av poesiens mest flyktige og vedvarende former – det lange diktet. Gjennom flere tiår har DuPlessis vist hvordan sjangre, former og de konkrete handlingene knyttet til skriving og mottakelse kan forstås som arenaer for kamp og utforskning. I sin egen beskrivelse av skriveprosessen uttaler hun: «skriving er en praksis der forfatteren forsvinner inn i en prosess, inn i et fellesskap, inn i brudd, og inn i en lengsel etter oppdagelse.» Dette arbeidet er derfor en feiring av varmen, skarpheten og det utforskende ved DuPlessis' skriving. Hun beskriver lange dikt som unnvikende, spesielt i lys av de glidende formene som har oppstått i den postmoderne perioden. DuPlessis trekker frem både Nathaniel Mackey og Anne Waldman i sin betraktning av diktet som en «boks», både som et fartøy som inneholder og som en maskin som bearbeider – et instrument der språket kan spilles. Bokens kjernefokus er det lange diktet som en sosiokulturell bok, som på en unik måte er tenkt ut av et mangfold av perspektiver.
