Diktning har ofte blitt sett på som en kulturelt homogen kunstform, med uttrykk som T. S. Eliots beskrivelse av poesi som "sta nasjonal" og W. H. Audens karakterisering av den som "den mest provinsielle av kunstene". I 'A Transnational Poetics' avdekker Jahan Ramazani de grenseløse kreftene i den poetiske fantasien, med fokus på modernismen og Harlem-renessansen, liksom på litteraturen som har oppstått i Nord-Amerika og Nord-Atlanteren etter andre verdenskrig, samt i etnisk amerikansk, postkolonial og svart britisk skriving. Ramazani argumenterer for at krysskulturell utveksling og innflytelse er avgjørende drivkrefter i utviklingen av poesi i det 20. og 21. århundre. Ved å revidere arbeidet til en bred variasjon av poeter, fra Eliot og Yeats til Langston Hughes, Elizabeth Bishop, Lorna Goodison og Agha Shahid Ali, avdekker han hvordan moderne og samtidslyrikk på engelsk overskrider nasjonale grenser og utfordrer nasjonale litterære rammer. Gjennom ulike transnasjonale maler, inkludert globalisering, migrasjon, reise, sjanger, innflytelse og modernitet, formidler Ramazani poesiens universelle natur og dens evne til å skape forbindelser på tvers av kulturer.
