I boken "Creatures of the Air" undersøker J. Q. Davies musikkens historie i de atlantiske verdensdelene på 1800-tallet, med fokus på luftens essensielle rolle som kunstens medium. Musikk blir ofte oppfattet som et universelt og immaterielt kunstform, noe som gir den en uskyldig fremtoning. Imidlertid deler luften, som danner grunnlaget for musikkens eksistens, den samme usynlige karakteren. Davies utfordrer disse oppfatningene ved å avdekke musikkens fundamentale mediesystem gjennom en rekke historier om kvelning og pust, arkitektur og miljødesign, klimautfordringer og rasekonflikter. Fra de vest-sentral-afrikanske ngombi-harpe til den europeiske gjenopplivingen av J. S. Bach, uttrykte musikken elementære sannheter i det nittende århundre. "Creatures of the Air" bidrar til forståelsen av elementære mediestudier, energihumaniora og kolonihistorier, og viser hvordan musikk, ikke lenger bare en uskyldig luksus, er et kraftfullt middel til å utforske dype samfunnsmessige og kulturelle problemstillinger.
