Arkeologi i Israel har utviklet seg til en nasjonal besettelse, hvor praksisen har blitt et middel for å hevde både nasjonal identitet og nasjonale rettigheter. Men hvordan og hvorfor oppstod arkeologi som en så dominerende kraft i regionen? I denne gripende boken tar Nadia Abu El-Haj for seg nettopp disse spørsmålene og undersøker for første gang forholdet mellom nasjonal ideologi, kolonial bosetting og produksjon av historisk kunnskap. Gjennom analyser av spesifikke hendelser i historien, gjenstander og landskap viser hun hvordan arkeologi ikke bare har legitimert kulturelle og politiske visjoner, men også i langt større grad omformet disse. Videre plasserer hun israelsk arkeologi i en bredere kontekst for å avdekke hva som forener feltet på tvers av ulike lokale tradisjoner og geografiske steder. Boken avdekker dristig et Israel der vitenskap og politikk er gjensidig konstituert, og demonstrerer den vedvarende rollen som denne praksisen spiller i samfunnet.
