Gender and Heroism in Early Modern English Literature

For de fleste lesere og tilskuere oppfattes heroisme som en offentlig, idealisert form for maskulinitet. Dette innebærer ofte at man tenker på sosialt og moralsk hevede menn som tar del i aktive eventyr: modig konfronterer farer, redder sårbare mennesker, og utforsker og inntar ukjente omgivelser. I denne boken argumenterer Mary Beth Rose for at det fra slutten av det 16. århundre til slutten av det 17. århundre begynte en passiv, men like kraftfull dimensjon av heroisk identitet å dominere engelsk kultur. For både menn og kvinner ble heroisme definert ut ifra tålmodighet, som evnen til å utholde lidelse, katastrofer og smerte. Gjennom en sammenveving av kjønnsdiskurser utforsker Rose hvordan denne heroikken av utholdenhet ble den dominerende modellen. Hun undersøker de glamorøse, men mislykkede skjebnene til helter i skuespill av Shakespeare, Jonson og Marlowe; Elizabeth I sin skapelse av en heroisk identitet gjennom sine offentlige taler; samt selvbiografiene til fire ordinære kvinner som ble kastet ut i offentligheten av borgerkrigen.