I «Minima Ethnographica» tar Michael Jackson for seg den postmoderne debatten om forholdet mellom teori og levd erfaring, og hvordan dette har ført til en antropologisk dreining mot 'dialogiske' eller 'refleksive' tilnærminger. Han argumenterer for at disse tilnærmingene ikke er så radikale som de tilsynelatende kan virke, da de ofte havner i abstrakte begreper som 'samfunn' eller 'kultur'. I stedet foreslår Jackson en eksistensiell antropologi som anerkjenner selv abstrakte relasjoner som uttrykk for mellom menneskelig liv. Forfatterens arbeid demonstrerer hvordan generelle ideer alltid er forankret i spesifikke sosiale hendelser og kritiske problemstillinger. Gjennom en rekke vignetter fra sitt feltarbeid i Sierra Leone og Australia fremhever han betydningen av den intersubjektive møtet mellom mennesker, i motsetning til objektive skildringer av hele den historiske og nåtidige situasjonen til en bestemt befolkning. Dette gir en dypere forståelse av kraften og originaliteten i eksistensiell antropologi.
