I boken "Objects in Air" tar Margareta Ingrid Christian for seg hvordan kunstforskere, kritikere og koreografer rundt år 1900 beskrev kunstverk som reelle objekter plassert i tid og rom, nært forbundet med betrakteren gjennom luften vi puster inn. Teoretikere som Aby Warburg, Alois Riegl, Rainer Maria Rilke og koreografen Rudolf Laban benyttet seg av datidens vitenskap for å undersøke luften som det materielle rommet rundt et kunstverk, og etablerte begreper som 'milieu', 'atmosfære' og 'miljø'. Christian utforsker hvordan det ytre rommet til kunstverk ble ansett som en selvstendig estetisk kategori. Hun viser til Rainer Maria Rilkes observasjon om at Rodins skulptur 'utsender en atmosfære' og at Cezannes farger skaper 'en rolig, silkeaktig luft' som gjennomtrenger de tomme rommene der maleriene stilles ut. Forfatterne utviklet en tidlig teori om grenseløs form, som Christian beskriver som et kunstverks ecstasis eller evne til å overskride sine egne grenser.
