Gjennom historien har mennesker forestilt seg at livløse objekter har intelligens, språk, og til og med sjeler. I dagens sekulære samfunn er vi fortsatt villige til å tro at døde ting har liv i seg, særlig når vi interagerer med datamaskiner og annen teknologi. I "On the Animation of the Inorganic" undersøker Spyros Papapetros tankene rundt simulert bevegelse og liv i livløse objekter, spesielt i perioden rundt og etter det tidlige 1900-tallet. Dette var en tid preget av store teknologiske innovasjoner, hvis innvirkning fortsatt er merkbar i dagens samfunn. Boken dykker ned i sentrale verk av kunsthistorikere som Aby Warburg, Wilhelm Worringer og Alois Riegl, samt arkitekter og kunstnere som Fernand Léger, Mies van der Rohe, og Salvador Dalí. Papapetros skildrer utviklingen av problematikken rundt animasjon fra tidlig 1900-tallet frem til det 20. århundre. Han argumenterer for at empati – evnen til å identifisere seg med objektene i den ytre verden – ble undertrykt av den moderne kulturen på 1900-tallet, men at den nå er på vei tilbake.
