I denne radikalt originale boken argumenterer Toril Moi for kraften i den ordinære språkfilosofien, en tradisjon som ble innledet av Ludwig Wittgenstein og J. L. Austin, og videreutviklet av Stanley Cavell, med mål om å transformere litteraturstudier. Gjennom engasjerende og lettfattelig prosa viser Moi hvordan denne filosofien har en unik evne til å avdekke forbindelsene mellom ord og verden, samt å avkrefte oppfatningen om litteratur som et monolittisk begrep. Boken lærer leserne hvordan man kan lære fra et litterært verk. Moi begynner med å introdusere Wittgensteins syn på språk og teori, som avviser å redusere språk til bare navngivning eller representasjon. Hun peker på at teorienes ønske om generalitet er dømt til å mislykkes, mens hun fremhever den filosofiske styrken i det spesifikke tilfellet. Ved å kontrastere den ordinære språkfilosofien med dominerende retninger innen Saussureansk og post-Saussureansk tenkning, fremhever hun den forrige tradisjonens originalitet, kritiske kraft og potensial for kreativ bruk. Til slutt utfordrer hun troen på at gode kritikere alltid leser dypere enn teksten.
