I "Sonic Flux" tar Christoph Cox leserne med på en utforskning av hvordan kunstnere har navigert mellom musikk, støy, stillhet og miljølyd, fra Edisons oppfinnelse av fonografen til moderne feltinnspillinger og lydinstallasjoner. Gjennom disse kunstneriske utviklingene påviser Cox at den soniske kunsten har dypere estetiske og filosofiske betydninger. Han argumenterer for at lyd er en kontinuerlig materialflyt som både bidrar til og overskrider menneskelig uttrykk. I løpet av det tjuende og tjueførste århundre har filosofer og lydkunstnere undersøkt denne "soniske flyten", og Cox analyserer verkene til prominente figurer som John Cage, Maryanne Amacher, Max Neuhaus og Christian Marclay. Gjennom denne filosofiske analysen bidrar "Sonic Flux" med viktige perspektiver på materialistisk metafysikk og utfordrer rådende teorier innen kulturstudier. Boken presenterer en realistisk og materialistisk estetikk som er i stand til å anerkjenne ikke bare sonisk kunst, men også dens innvirkning og relevans i samfunnet.
