I boken "The Art of Describing" utforsker kunsthistorikeren Svetlana Alpers hvordan kunstverk fra 1600-tallets Nederland skiller seg fra italiensk renessansekunst. Alpers argumenterer for en betydelig dikotomi mellom disse to kunsttradisjonene. Mens italiensk kunst representerer en 'tekstuell kultur' som søker etter emblematiske, allegoriske eller filosofiske betydninger, viser hun hvordan den nederlandske kunstverdenen har en egen unikt perspektiv. Professor Alpers presenterer sin argumentasjon med stor klarhet og dybde, og viser hvordan den italienske renessansen, gjennom teoretikere som Alberti og Vasari, har lært oss kunsten å 'lese' malerier, og avdekke lagene av betydning som ligger under overflaten. Gjennom denne studien kaster Alpers lys over de komplekse forholdene mellom kunst, psykologi og historiske kontekster, og posisjonerer kunsthistorien som et sentralt felt innen moderne vitenskap og litteratur.
