Elisabeth Vigee-Lebrun (1755-1842) var en usedvanlig talentfull maler, kjent som en av Marie-Antoinettes yndlingsportrettmalere og en av de få kvinner som ble akseptert i Royal Academy of Painting and Sculpture. Hennes rolle som artist har blitt både beundret for sin sjarme og kritisert for å være 'monstrøst' lite feminint. I denne studien benytter Mary D. Sheriff seg av Vigee-Lebruns karriere for å undersøke den motsigende posisjonen til 'kvinne-kunstner' i de moralske, filosofiske, profesjonelle og medisinske debattene om kvinner i 1700-tallets Frankrike. Sheriff legger særlig vekt på malte og tekstlige selvportretter, og viser hvordan Vigee-Lebruns bilder og memoarer utfordrer de rådende oppfatningene av hva det vil si å være 'kvinne' i denne perioden, samt de strenge begrensningene som ble pålagt kvinner. Gjennom en dypgående analyse av ancien-regime filosofi, moderne feminisme, psykoanalyse, litteraturteori og kunstkritikk, oppmuntrer Sheriffs tolkninger av Vigee-Lebruns malerier oss til å revurdere både arbeidet og livet til denne kontroversielle kvinnelige kunstneren.
