I 1965 fikk den britiske vitenskapsmannen James Lovelock en blits av innsikt: Jorden er ikke bare fylt med liv; Jorden er, i en eller annen forstand, liv selv. Han vurderte denne revolusjonerende ideen i flere år, først sammen med sin nære venn, forfatteren William Golding, og deretter i et omfattende samarbeid med den amerikanske forskeren Lynn Margulis. På begynnelsen av 1970-tallet presenterte han endelig Gaia-hypotesen for verden, en teori om at alt som skjer, har et formål: det beste for planeten Jorden. Til tross for at Lovelock og Margulis ble latterliggjort av profesjonelle forskere, ble deres ideer tatt imot med entusiastisk glede av allmennheten. Det oppsto Gaia-grupper, kirker arrangerte Gaia-gudstjenester, noen ganger med ny musikk skrevet spesielt for anledningen. Begrepet Gaia ble synonymt med en rekke aktiviteter, inkludert Gaia-atlas, Gaia-hagearbeid, Gaia-urter, Gaia-retreats, Gaia-nettverksbygging, og mye mer. Enthusiastene var - og er fremdeles - mange og varierte. I "The Gaia Hypothesis" bruker filosofen Michael Ruse, med sin karakteristiske klarhet og humor, Gaia og dens konsept som en ramme for å utforske dype spørsmål rundt liv, bærekraft og økologi.
