Hvorfor insisterer kritikere på å avdekke og demystifisere litterære verk? Hva gjør at de tror at språk alltid skjuler en eller annen sannhet, og at kritikers oppgave er å avsløre det usagte eller undertrykte? I boken "The Limits of Critique" går Rita Felski i dybden på kritikk, som er den dominerende tolkningen innen litteraturstudier, og plasserer den i et bredere perspektiv som en av flere metoder, en metode som utvilsomt har sin dragningskraft, men også klare begrensninger. Felski fremfører at kritikk er en sanselighet som best fanges av Paul Ricoeurs uttrykk 'hermeneutikk av mistanke.' Hun illustrerer hvordan denne mistenksomheten overfor tekster kan blokkere mange potensielle tolkninger, samtidig som den ikke gir noen garanti for grundige eller radikale tankeganger. I stedet foreslår hun at litteraturforskere bør prøve det hun kaller 'postkritisk lesing': i stedet for å lete bak teksten etter skjulte årsaker og motiver, bør de plassere seg foran den og reflektere over hva teksten antyder og hvilke muligheter den åpner opp for. Ved å bringe kritikken ned på jorden og utforske nye former for tolkning, tilbyr "The Limits of Critique" en ny tilnærming til litteraturforståelse.
