Paleobiologi har i flere tiår forsøkt å påvirke vår forståelse av evolusjon og livets historie, men har blitt hemmet av fokuset på mikroevolusjon og et ufullstendig fossilregister. I løpet av 1970-tallet tok feltet en radikal vending, da paleobiologer begynte å utforske prosesser som kun kan gjenkjennes i fossilregisteret over større tids- og romskalaer. Denne vendingen førte til en ny bølge av makroevolusjonære undersøkelser, banebrytende innsikter i artenes utvikling, og en økende anerkjennelse av feltet innen de biologiske vitenskapene. I boken "The Quality of the Archaeological Record" argumenterer Charles Perreault for at arkeologi står overfor et parallelt problem, men kan finne inspirasjon i paleobiologis fremvekst for å oppnå en tilsvarende endring i vitenskapen og teorien innen sitt eget felt. Han foreslår en mer makroskala tilnærming for å forstå det arkeologiske registeret, en tilnærming som avdekker mønstre og prosesser som ikke er synlige innenfor rammene av et menneskelig liv, men som strekker seg over lengre tidsperioder.
