Kunstkritikk var en gang preget av lidenskap, polemikk og klare vurderinger. I dag finner vi ofte en trend mot ambiguïtet, nøytralitet og nyansert beskrivelse blant kritikere. Selv om kunstkritikk er utbredt i aviser, magasiner og utstillingsbrosjyrer, er den nesten fraværende i akademisk skriving. Hvordan kan det ha seg at når kritikken glir bort fra akademia, blir den likevel mer akademisk? Hvordan kan det være at når vi blar gjennom et utall fargerike tidsskrifter og brosjyrer, føles kritikken enda mer uoppnåelig? I dette hefteret undersøker kunsthistoriker James Elkins de siste femti årene av kunstkritikk og fremfører interessante forklaringer på disse bemerkelsesverdige endringene. Elkins varsler om den trusselen som hviler over denne kunsten, som han mener er 'i en verdensomspennende krise... oppløses i bakgrunnen av forbigående kulturell kritikk', samtidig som stadig flere engasjerer seg i den. 'Den er døende, men den er overalt...'.
