I boken 'Hvorfor vi ikke er nietzscheanere' utforsker redaktørene hvordan man kan tenke med Nietzsche mot Nietzsche selv. Gjennom dette volumet legger de vekt på strategien som benyttes for å dempe de ødeleggende effektene av Nietzsches 'filosofi med hammeren,' som har påvirket fransk filosofi siden 1960-tallet. Bidragsyterne, som er frustrert over dekonstrueringens uendelige inklusivitet, søker å revitalisere opplysningstidens søken etter rasjonalitet. Selv om essayene ikke deler et felles dogme, er de alle enige om at den 'franske Nietzsche', som har blitt formidlet gjennom dekonstrueringsteoretikere, må vurderes på nytt med tanke på den opprinnelige konteksten av Nietzsches arbeid. Hvert essay stiller spørsmål ved gyldigheten av Nietzsches tanker i den moderne verden, og kritiserer hans filosofi om historie som besatt av hierarki, hans oppfatninger om religion og kunst som kortsynte og irrasjonelle, samt hans syn på vitenskap som håpløst reaksjonært. Forfatterne argumenterer for at vi må forlate den Nietzsche som er hevet til en skytsånd av franske dekonstrueringsteoretikere, for å kunne vende tilbake til fornuft.
