Tre år før sin død holdt Michel Foucault en serie forelesninger ved det katolske universitetet i Louvain, som inntil nylig var lite kjent. Disse forelesningene fokuserer på betydningen av tilståelse i forhold til sannhet og rettferdighet, og gir en viktig innsikt i forbindelsen mellom Foucaults tidlige arbeid med galskap, lovbrudd og seksualitet, og hans senere undersøkelser av subjektivitet i antikkens greske og romerske samfunn. Med referanser som spenner fra Homer til det tjuende århundre, undersøker Foucault den tidlige bruken av sannhet og tilståelse i antikkens Hellas og følger utviklingen videre til praksiser med selvgranskning i klostertiden. På nittenhundretallet var det ikke lenger tilstrekkelig å bekjenne sine overtramp for å kunne møte rettferdighetens krav; det oppstod nye spørsmål om hvem som kunne defineres som 'kriminell' og hvilke faktorer som bidro til deres feiltrinn. Kravet om psykiatrisk ekspertise markerte starten på psykiatriens disiplin i det nittende og tyvende århundre, og de sosiale og kulturelle implikasjonene av denne utviklingen.
