Boken 'People's Wars in China, Malaya, and Vietnam' gir en grundig analyse av hvorfor enkelte opprør feiler etter militære nederlag, mens andre opprørere klarer å opprettholde innflytelse, gjenoppbygge styrker og til slutt overvinne regjeringen. Forfatteren argumenterer for at den endelige seieren i borgerkriger avhenger av størrelsen på koalisjonen av sosiale grupper som etableres av de ulike partene under konflikten. Når opprørerne klarer å danne brede sosiale koalisjoner i forhold til de sittende myndighetene, vil de kunne overleve selv etter militære nederlag som fører til tap av territorium, fordi de nyter støtte fra sivilbefolkningen, som ikke vil svikte dem til fordel for regjeringen. På den annen side, når opprørerne kan opprette snevre koalisjoner, vil sivilbefolkningens etterlevelse utelukkende være et resultat av tvang. I situasjoner der opprørerne bruker slike styringsstrategier, fører nederlag på slagmarken til politiske nederlag og medfører en kollaps av opprøret, ettersom sivilbefolkningen svikter for de sittende myndighetene.
