I løpet av perioden 1965 til 1975 utspilte det seg en spennende, men relativt ukjent episode innen amerikansk arbeidshistorie i New York City. Fagforeningsmedlemmer fra ulike yrker opplevde en ''streikefeber'' og utfordret makten til noen av landets mest innflytelsesrike politikere, arbeidsgivere og fagforeningsledere. Dette førte til en bølge av kontraktsavvisninger, wilde streiker og politiske kampanjer. Arbeidere i fagforeningene i New York søkte mer enn bare bedre avtaler; de utfordret også kontrollen over arbeidsprosessene, rasisme på arbeidsplassen, og deres plass i den amerikanske sosioøkonomiske hierarkiet. Gjennom både indirekte og direkte krav om større demokratisk kontroll over sine representerende organisasjoner og eget liv, protesterte arbeiderne mot overgangene som ble foretatt. Noen innledende utfordringer var vellykkede og resulterte i bedre kontrakter samt avsetting av udemokratiske ledere. Imidlertid var disse tidlige suksessene kortvarige. Glenn Dyer undersøker hvordan arbeiderne møtte motstand fra både arbeidsgiverne og fagforeningene, hvilket viste seg å være for sterkt til å organisere seg imot.
