I denne dyptgående analysen av den kritiske perioden av den kubanske revolusjonen fra 1959 til 1961, utfordrer Samuel Farber de dominerende akademiske og populære oppfatningene om opprinnelsene, formen og den historiske utviklingen til revolusjonen. I motsetning til mange observatører som ser på de kubanske revolusjonslederne som passive aktører som bare reagerte på amerikansk politikk eller nasjonale sosioøkonomiske forhold, viser Farber at revolusjonslederne, til tross for betydelige begrensninger, fungerte som autonome agenter som forfulgte sine egne uavhengige ideologiske visjoner, selv om dette ikke alltid fulgte en overordnet plan. Boken utforsker hvordan historiske konflikter mellom amerikanske og kubanske interesser påvirket reaksjonene til lederne i begge nasjoner etter å ha avsatt Fulgencio Batista. Farber argumenterer for at strukturen i Cubas økonomi og politikk i første halvdel av det 20. århundre gjorde øya klar for radikale sosiale og økonomiske endringer, og den stigende sovjetiske makten var tilgjengelig for å gi tidlig bistand. Gjennom utnyttelse av nylig avklassifiserte kilder gir Farber et friskt perspektiv på en revolusjon som har hatt stor innvirkning på både Cuba og internasjonale relasjoner.
