Kan man virkelig gå seg bort i en mengde? Er det høflig å stirre på folk som passerer på gaten? Hva skiller dagslysbyen fra den nattlige metropolen? Hvilke forbindelser eksisterer mellom gange, filosofi og stortåen? Er det mulig å redde byen - eller oss selv - ved å ta i bruk fortauet? Det finnes ikke noe som heter feil skritt; hver gang vi går, er vi på vei mot et sted. I en rekke tankevekkende intellektuelle vandringer utforsker Matthew Beaumont historien om fotgjengeren, fra Charles Dickens' søvnløse nattvandringer til de ansiktsløse, vindblåste monumentene i den neoliberale byen, med referanser til Edgar Allan Poe, André Breton, H.G. Wells, Virginia Woolf, Jean Rhys og Ray Bradbury. Forfatteren viser hvordan det å gå er en handling av flukt, selvoppdagelse, forsvinninger og potensiell revolusjon, og undersøker forholdet mellom storbyen og dens fotgjengerliv.
