Boken 'Theatres of Melancholy' er den første omfattende publikasjonen om de franske neo-romantikerne, en kosmopolitisk gruppe kunstnere som virket i Paris på 1920-tallet. Disse kunstnerne gikk aktivt imot modernistisk abstraksjon og søkte tilbake til figurativ maling. I 1926 gjorde Galerie Druet i Paris stor innvirkning ved å presentere en gruppe unge malere som for første gang viste sine verk offentligt. Til tross for at dette var deres debut, etterlot de et betydelig avtrykk. Kunstanmelder Waldemar George gav dem navnet «Neo-Romantikere» eller «Neo-Humanister». De var inspirert av Picasso, spesielt hans blå og rosa perioder, men utviklet samtidig nye malestiler som gikk utover hans uttrykk. Disse kunstnerne likte å leke med glemte referanser og utdaterte visuelle enheter som trompe l'oeil. De bidro også til sekundære kunstformer, inkludert teater, scenografi og ballet. På mange måter kan de betraktes som de første postmodernistene i kunsthistorien, men inntil nå har det kun eksistert én bok om dem.
