I 'Nattsang' av Vidar Sundstøl utforsker vi et gripende forhold mellom far og sønn som rekker ut over dybden av deres felles interesse for fugler. Etter en skilsmisse pleier de to å finne trøst og interesse i naturen, hvor de gjennom kikkerten studerer ulike fuglearter som vandrefalk, kvinand og myrsanger. Samtidig som de opplever glede i å observere og lære om disse dyrene, vekker det også dype refleksjoner hos faren. Han begynner å innse hva han står i ferd med å miste, både når det gjelder den verdifulle tiden med sønnen og de truede artene i norsk natur. 'Jeg skriver mest om sånt som forsvinner,' bemerker han når sønnen lurer på innholdet i notatene sine. Denne erkjennelsen om tap og forandring gjennomsyrer historien, hvor åkerriksa nærmest er utryddet og naturen som de kjenner den, er under press. 'Nattsang' fremstår ikke bare som en elegi for det som er i ferd med å forsvinne, men gir også et dypere portrett av ensomhet; samtidig skildrer den det spesielle fellesskapet som oppstår mellom mennesker når de konfronterer det ukjente og annerledes. Gjennom denne velkomponerte fortellingen inviterer Sundstøl leseren til å reflektere over bevaring, tap og menneskelige bånd.
