William Howard Taft er den eneste mannen som har hatt posisjonen både som president og høyesterettsjustitiarius i USA. Han nærmet seg hver beslutning utelukkende med et konstitusjonelt perspektiv, og utfordret populistiske trusler mot det amerikanske demokratiet i tråd med Grunnlovens opprinnelige visjon. Taft ønsket aldri å bli president; hans drøm var å bli høyesterettsjustitiarius. Til tross for sin ambivalens når det gjelder politikk, oppnådde han suksess i den utøvende grenen som guvernør i Filippinene og som krigsminister. Hans triumf i presidentvalget i 1908 kom som Theodore Roosevelts utvalgte etterfølger. I denne tankevekkende vurderingen av Taft, viser Jeffrey Rosen hvordan han spilte en avgjørende rolle i å forme balansen mellom populisme og rettsstaten i Amerika. Som president stilte Taft alltid spørsmålet om beslutningene var i tråd med Grunnloven, og han prøvde å forankre Roosevelts aktive utøvende ordre på solide juridiske fundamenter. I motsetning til Roosevelt, som mente at presidenten kunne gjøre hva som helst så lenge Grunnloven ikke forbød det, hadde Taft en mer restriktiv tilnærming.
