«Nature Poem» følger Teebs, en ung, queer, amerikansk urfolkspoet, som sliter med å skrive et dikt om naturen. For en hipster som er født på reservatet og nå bor i byen, oppleves denne oppgaven som stereotypisk, reduktiv og kjedelig. Teebs har en aversjon mot natur; han foretrekker byens lys fremfor nattehimmelen, og likte gjerne å slå et tre i ansiktet om han fikk sjansen. Han ville heller produsere en mengde humoristiske utsagn om døden eller skrike i en pizza-parlors toalett enn å skrive dikt som hyller Aretha Franklin eller Hole. Selv om han er ganske så sta og til tider barnslig i sin motstand mot begrepet 'naturlig', forstår vi gjennom bokens gang at han konfronterer de assimilasjonistiske, historiske og koloniale ideene som kobler urfolk med natur. Jo mer hans folk blir betraktet som en del av 'den naturlige verden', jo lettere er det å utrydde dem, tenker han. Men etter hvert lærer Teebs å tolke stjernene med sitt eget perspektiv, samtidig som han utforsker menneskets natur, seksualitet, språk, musikk og Twitter. Gjennom sin indre kamp og refleksjon, begynner han å finne nye sammenhenger.
