I et fuktig rom fylt med duft av eukalyptus ligger Hui på en madrass og deler sine historier med lytteren, en liten jente. Hui forteller om sin identitet som barn av en immigrant, om sine følelser knyttet til et ekteskap på tvers av etnisiteter, og om sine meninger om mental helse. Etter hvert som historiene hennes utvikler seg, blir det tydelig at det skjuler seg en ustabil hemmelighet under overflaten. Det er hendelser fra Huis fortid som har stor betydning for hvem hun har blitt, men som har forsvunnet fra hukommelsen hennes. Hva er det egentlig som hjemsøker Hui? Hvem er den lille jenten hun snakker med? Og hvem er faktisk Hui selv? Etter hvert som samtalen skrider frem, utspiller det seg en gripende og uventet reise gjennom lag av fortellinger mot sannheten og en gjenoppdagelse av identitet. Dette er en memoar som skildrer, i en nært romanlignende stil, helingsprosessen som forfatteren Shze-Hui Tjoa har gjennomgått for å gjenvinne minner tapt til kompleks PTSD, og til slutt rekonstruere sin egen selvoppfatning. Teksten er strålende i sin originalitet og dybde.
