Den spesifikke rollen som det østerriksk-ungarske imperiet og den senere nasjonen Østerrike har spilt i utformingen av regionale kunsthistorier i Øst-Europa har fått lite oppmerksomhet i kunsthistorisk forskning frem til i dag. Boken tar for seg både perioden med Dualmonarkiet og tiden etter 1989, og bidragene analyserer og kritisk vurderer de imperialistiske arvetradisjonene, transnasjonale overføringsprosesser samt kulturelle hierarkier innen kunsthistoriske fortellinger, kunstneriske praksiser og institusjonelle historiefortellinger. Bestående av 17 tekster med nye bidrag og én reproduksjon, omfatter antologien casestudier, monografiske essays og intervjuer som er tematisert i to seksjoner. Dette arbeidet presenterer et pluriversalt narrativ om regionale, kulturelle og politiske kontekster.
