Operatic Pasticcios in Eighteenth–Century Europe – Contexts, Materials, and Aesthetics

I den tidlige moderne perioden var teknikker for å samle, kompilere og arrangere eksisterende materiale en del av de etablerte arbeidsmetodene innen mange kunstformer. Innenfor operaens verden på 1700-tallet sørget slike metoder for at operaer kunne oppnå kommersiell suksess. Ved å erstatte eller kompilere arier som passet til sangerens ferdigheter ble publikums forventninger best oppfylt. Kjent som 'pasticcios' siden 1700-tallet, har disse operaene lenge blitt betraktet som inferior lapper av ulikt stoff. Boken samler essays som nyansere forståelsen av pasticcio, setter det i kontekst, definerer dets forutsetninger, ser på de materielle aspektene og avdekker dets estetiske prinsipper.