I løpet av det 19. århundret fungerte de nasjonale museene og galleriene i Europa som viktige kunnskapsrom, som ikke bare var med på å forme nasjonalstatene, men også bidro til bevisstgjøring og utdanning av befolkningen. Disse institusjonene hadde som mål å formidle folkets historie, blant annet ved å vise frem billedsykluser av betydningsfulle hendelser, utstille gjenstander knyttet til avgjørende epoker, og arrangere tidsrom for å fremheve en spesifikk tolkning av fortiden. Bidragene i denne antologien analyserer hensiktene og de pedagogiske strategiene til nasjonale museer og gallerier gjennom omfattende casestudier fra land som Danmark, Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Italia, Nederland, Polen, Sverige og Sveits.
