I det vestlige neoliberale samfunnet blir den menneskelige kroppen i økende grad brukt som et «identitetsprosjekt» og et «designbart objekt». Antje Velsinger utforsker disse spesifikke rollene kroppen har, og utvikler koreografiske strategier for å bli fremmed for seg selv, samt for å bruke lek som to midler for å frigjøre kroppen fra det neoliberale imperativet om optimalisering og kontroll. Forfatteren setter teoretiske og praktiske kunstneriske perspektiver i en kontinuerlig dialog gjennom denne studien. Den koreografiske feltet benyttes som et grått område mellom teori og praksis for å forestille, foreslå og øve inn en alternativ tilnærming til kroppen.
