Aristoteles' filosofi fokuserer på biologi fremfor matematikk, slik hans forløper Platon gjorde. Han mente at verden er sammensatt av individer (substanser) som eksisterer i faste, naturlige kategorier (arter). Hvert individ har innebygde utviklingsmønstre, som veileder det i å bli en fullt utviklet representant for sin art. Politikk vitenskapen betraktes som den fremste praktiske vitenskapen. Aristoteles argumenterer for at det er den arkitektoniske vitenskapen, som tar for seg det menneskelige gode eller lykke, og er derfor den vitenskapen som organiserer alle andre vitenskaper, som medisin og landbruk. Gud er beskrevet som absolutt selvbevissthet. Når han bestemmer innholdet i det guddommelige tankesystem, bruker Aristoteles en argumentasjonsform kjent fra metafysikk som doktrinen om metafysisk perfeksjon. Gud oppfattes som en perfeksjonert enhet, og Aristoteles fører enkelt doktrinen om Guds perfeksjon til sin logiske konsekvens.
