Karl Barth (1886-1968) var en fremstående teolog med studier fra universiteter som Bern, Berlin, Tübingen og Marburg. Fra 1909 til 1921 arbeidet han som prest i Genève og Safenwil. Hans tolkning av Romerbrevet, utgitt i 1919 og 1922, markerer begynnelsen på en ny æra innen evangelisk teologi. Dette banebrytende verket førte til hans ansettelse som ekstraordinær professor i Göttingen, og han ble senere ordinarius ved universitetene i Münster og Bonn. Barth var også redaktør for tidsskriftet "Zwischen den Zeiten" (1923-1933), som fokuserte på dialektisk teologi. Han sto bak Barmer teologiske erklæring og var en ledende skikkelse i motstanden mot nazistenes forsøk på å samle kirken under ett. I 1935 ble han avsatt fra universitetet i Bonn etter å ha nektet å avlegge den ubetingede lojalitetserklæringen. Han fikk umiddelbart en professorstilling i Basel og opprettholdt nær kontakt med Bekjennende Kirke. Barths mest betydningsfulle verk, "Die Kirchliche Dogmatik", regnes som den viktigste systematiske teologiske prestasjonen i det 20. århundre.
