«Blaugast» er en gripende fortelling om både nedgang og fortapelse. Hovedpersonen, Klaudius Blaugast, er en kjedelig kontorist som følger sine begjær på en vei som fører ham mot fullstendig selvdestruksjon. Etter å ha mistet alt, inkludert hjemmet og sin verdighet, står han igjen som hjemløs og utarmet, drevet mot avgrunnen av den onde prostituerte Wanda. I det han søker etter frelse i en Praha som har blitt sybarittisk og likeglad, opplever han seg selv som en utstøtt i en by som har vendt ham ryggen. Gjennom tilbakeblikk til sin fortid, samt hallusinatoriske åpenbaringer om betydningen av glemte hendelser, avdekkes frøene til hans uunngåelige fall. Dette er Leppins siste roman, som han aldri fikk se utgitt; manuset lå i flere tiår gjemt i arkivene i Praha etter hans død. «Blaugast» fungerer som en anklage mot det despoteriske og vulgære, samtidig som den utforsker de sadistiske tendensene som finnes blant de såkalte 'moralske' og 'respekterte.' Max Brods beskrivelse av Leppin som 'en poet av evig desillusjon, samtidig en tjener for Djevelen og en beundrer av Madonna,' fremstår her mer treffende enn noen gang.
