I en av de mest bemerkelsesverdige selvbiografiene fra første verdenskrig, skildrer den anerkjente poeten Edmund Blunden sine opplevelser som infanteri-offiser i Frankrike og Flandern. Blunden deltok i de katastrofale slagene ved Somme, Ypres og Passchendaele, hvor han beskriver det siste som 'mord, ikke bare mot troppene, men også mot deres sangende tro og håp'. Med en medfølende, men uten sentimentalitet, skriver han om både heltemot og fortvilelse blant offiserene. I sine dikt viser Blunden hvordan han fant håp i det naturlige landskapet; den eneste ting som overlever den forferdelige sviket som ble utført i Flanderns marker.
