I løpet av tidlig på 1970-tallet opplevde filosofien til Max Stirner, født Johann Caspar Schmidt (1806-1856), en betydelig 'gjenoppliving'. Hans verk 'Der Einzige und Sein Eigentum' har blitt omtalt som et 'revolusjonært anarkistisk håndbok', 'bankiers bibel' og 'strukturell modell for petit-bourgeois bevissthet' siden utgivelsen i 1844. Denne gjenopplivingen førte til den mest omfattende studien av Stirner på engelsk til det tidspunktet, R. W. K. Patersons 'The Nihilistic Egoist: Max Stirner' fra 1971. Patersons tilnærming var å gjennomgå 'Der Einzige' som et substansielt filosofisk diskurs, men han trakk også paradoxale og teologiske konklusjoner om at Stirner drev med metafysikk, ut til et punkt av solipsistisk useriøsitet. Denne studien tar for seg den fascinerende, men til syvende og sist mislykkede - om ikke svært komiske - kritikken av Stirner av Paterson. Konklusjonen antyder at vi bør revurdere Stirner ikke som metafysiker, men som sosial kritiker og pedagog, en 'rot', grunnleggende eller primær tenker, mer relevant i dag enn noen gang.
