I samfunnet vårt er det flere stemmer som fortjener å bli hørt, og ofte er det nettopp de som forblir tause som har de mest gripende historiene. "Ei forteljing om det ufortalde" gir et unikt innblikk i livet til Kjetil Eika, som ble sendt på institusjon som femåring. Dette var et valg som samfunnet og helsetjenesten mente var det beste, men som fratok ham erfaringer og muligheter som mange andre barn tok for gitt. Boken er et forsøk på å fange essensen av Kjetil Eika, en høyt elsket bror, og et menneske som ble definert ut fra sin diagnose av Downs syndrom. Forfatteren leter etter hans stemme i arkivert journalmateriale, personlige minne - og ulike fortellinger hun har fått høre. Hva opplevde han som barn, og hvordan følte han seg i møte med de etablerte systemene? Det er en skarp kontrast i at de som blir skrevet mest om, ofte er de som er tause. Journalnotater og medisinske dokumenter er vernet av taushetsplikt og sjelden utfordret, noe som gir helsetjenesten en stor autoritet i definisjonen av hva som er rett og galt. Hva som betraktes som «det beste» for barn og voksne med avvik fra det normale har endret seg fra 1960-tallet, men hvor mye er egentlig forskjellig i dag? Kjetil Eika fikk diagnosen «alvorlig sykdomsskrekk»; var det ikke grunn til å være redd for legene? Boken er særlig relevant for studenter og fagfolk innen helse- og sosialtjenester, samt de som jobber med politikk, forvaltning eller forskning på disse områdene.
