I dette overraskende avslutningskapitlet av et stort amerikansk liv får leserne et unikt innblikk i Mark Twains tankeverden. Den tredje og siste volumet av hans ukrydrede selvbiografi, utgitt i 2010, er en uunnværlig del av hans litterære arv og gir verdifull innsikt i humoristens liv og den tiden han levde i. Denne boken fullender hans livsverk og gir et unikt blikk på både hans indre og ytre liv gjennom en serie daglige diktater. Disse diktatene ble nedskrevet fra mars 1907 til desember 1909, og de fanger Mark Twain slik han var på slutten av livet sitt. I denne perioden fikk han en æresgrad fra Oxford University, kritiserte Theodore Roosevelt, og var aktiv i grunnleggelsen av flere klubber. Twain viser seg også som både skeptisk og troende, fra å være forbauset over en utstilling av Den hellige gral til å ha tro på at Shakespeare faktisk skrev sine egne stykker. Han tilbrakte tid med å slappe av på Bermuda og observerte samtidig nye teknologier som han også investerte i. Bokens avsluttende ord er en rørende hyllest til hans datter Jean, som døde julaften 1909.
