Denne boken utforsker samspillet mellom Charles Baudelaires poetiske visjon og Sigmund Freuds psykoanalytiske teori, med fokus på fragmentert identitet og den dynamiske spenningen mellom tradisjonelle idealer og moderne psykologisk kompleksitet. Baudelaires verk blir rammet inn som et avgjørende kulturelt drama, som fanger kampen mellom åndelige ambisjoner og selvnedverdigelse—et dualisme som har sine røtter i hans konsept om 'to antagelser' om menneskets natur, mot Gud og Satan. Denne strukturen harmonerer med en bredere oppfatning av motsetninger—høyt og lavt, ånd og materie, virkelighet og utseende—som tradisjonelt har definert idealistiske visjoner i litteraturen. Boken utfordrer forenklede tolkninger av Baudelaires dualisme, og argumenterer for en anerkjennelse av hans dypere engasjement med psykologisk mobilitet og ustabilisering av identitet. Baudelaires poesi, på lik linje med Freuds teorier, trer frem på et kulturelt skjæringspunkt der tradisjonelle syn på jeg'et blir opprettholdt og samtidig omformulert.
