George Lewis, en av de mest anerkjente tradisjonelle jazzklarinettister, ble født i 1900, omtrent samtidig med at jazzen selv først dukket opp i New Orleans. Ved hans bortgang, den 31. desember 1968, hadde også New Orleans-jazzen stort sett nådd sitt klimaks. I løpet av denne tiden var det etablert et jazzmuseum på Bourbon Street, og et kulturelt senter var under bygging hvor Globe Hall tidligere hadde stått. Lewis' liv speilet dermed utviklingen av New Orleans-jazz, og i sine senere år var han en av de mest kjente forkjemperne for musikken fra sin by. Hans talent ble lagt merke til under den såkalte 'New Orleans Revival' på 1940-tallet, da den erfarne trompeteren Bunk Johnson ble opptatt av flere jazzentusiaster, inkludert William Russell. I denne nye biografien utfordrer Tom Bethell en utbredt myte i jazzens historie: at musikken ble stagnert i New Orleans etter at det lovlige rødt lys-distriktet, Storyville, ble stengt i 1917, hvilket resulterte i at de fleste jazzmusikerne 'dro opp elven'. Faktisk viser Bethell noe annet.
