Mye har vært skrevet om forholdene som muliggjorde Hitlers maktovertakelse og nazismens fremvekst i Tyskland. Men når vi forteller historien om det nasjonalsosialistiske partiet, bør vi ikke også se på Julius Caesar og Perikles? I boken 'Greeks, Romans, Germans' argumenterer forfatteren for at for å fullt ut forstå den rasistiske og voldelige avslutningen av naziregimet, må vi undersøke hvordan dette regimet approprierte heltene og lærepengene fra den antikke verden. Hitlers utsagn til de samlede massene om at de var et folk uten fortid, refererte til ydmykelsen de opplevde etter Første verdenskrig, en fortid de ikke kunne være stolte av. Nazistenes omfattende bruk av klassisk antikk – i offisielle taler, film, statlig arkitektur, pressen og statsdrevne festligheter – ga dem prestisjen og arven fra Hellas og Roma, som det moderne tyske folk så sårt trengte. Samtidig fungerte lærepengene fra antikken som en advarsel: Hellas og Roma falt fordi de ikke var i stand til å beskytte renheten av sitt blod.
