Mellom år 300 og 600 opplevde kristendommens utvikling en betydelig forandring fra en forfulgt kult til en statsreligion. En av konsekvensene av dette skiftet var evolusjonen av biskopens rolle, som den høyeste kirkelig representanten i sin by, fra å være et forbilde for kristne til å bli et forbilde for borgerne. I sitt enestående og banebrytende verk, undersøker Claudia Rapp denne overgangen med et dobbelt mål: For det første ønsker hun å nedtone betydningen av keiser Konstantins styre, som tradisjonelt har blitt sett på som en kritisk periode i kirkens utvikling som institusjon. For det andre ønsker hun å fremheve den fortsatte betydningen av de religiøse forankringene i biskopens rolle som sivil leder. Rapp avviser Max Webers kategorier om 'karismatisk' og 'institusjonell' autoritet, som vanligvis har blitt brukt for å skille biskopens autoritet fra den asketiske og hellige individ. I stedet fremfører hun en modell for å forstå åndelig autoritet, asketisk autoritet og pragmatisk autoritet, der en biskops synlige egenskaper og handlinger spiller en avgjørende rolle.
