I 'Kings and Dervishes' av Saïd Amir Arjomand presenteres en banebrytende studie av Sufismens fremvekst og utvikling i forbindelse med dannelsen av den persiske kulturen. Boken undersøker hvordan Sufisk doktrine ble uttrykt på det nypersiske språket, mens dens sosiale organisering var adskilt fra det sivile engasjementet blant byhåndverkere og kunstnere, kjent som fotovva(t). Denne organiseringen ble også påvirket av flere politiske krefter, først ved gjenopplivingen av persisk kongemakt, og deretter ved fremveksten av turkmongolske imperier. Arjomand utforsker hvordan Sufismens utvikling ble vevd sammen med transformasjonen av de persiske politiske regimene, noe som førte til en gradvis tilegnelse av kongelige symboler av Sufi shaykhs. Den opprinnelige verdensfornektelsen i Sufismen ble gradvis til en tilpasning til verden, noe som ga rom for middelaldersk kjærlighetsmystikk, som sett hos Jalal al-Din Rumi og Hafez fra Shiraz, og senere utviklet seg til en stræben etter verdslig dominans. Dette omfattende verket innen historisk sosiologi skildrer disse åndelige og politiske evolusjonene over en periode på om lag seks århundrer.