Surroundlyd blir ofte oppfattet som et relativt nytt fenomen i kinoen, som dukket opp på 1970-tallet med introduksjonen av Dolby. I boken 'Making Stereo Fit' av Eric Dienstfrey avdekkes det imidlertid at filmskapere har vært i stand til å skape stereolyd- og surroundeffekter i nesten et århundre, siden de pratende filmene først ble introdusert. Forfatteren argumenterer for at vedvarende kamp mellom stereo- og monoteknologi er den primære årsaken til denne utviklingen. I løpet av bokens gang analyserer Dienstfrey nydiscovered arkivmateriale samt en rekke stereoutgivelser, fra 'Hell’s Angels' (1930) til 'Get Out' (2017), for å vise hvordan Hollywoods økonomiske avhengighet av mono gjorde det vanskelig for filmskapere å utnytte surroundlydens fulle estetiske potensial. Til tross for at filmstudioene i starten utforsket de unike mulighetene stereo tilbød, beskriver Dienstfrey hvordan filmskaperne etter hvert kodifiserte et konservativt sett med surroundlydteknikker som fortsatt dominerer i dag, selv med introduksjonen av mer immersive formater.
