Gjennom historien har filosofi ikke bare vært en teoretisk disiplin, men også en livsfilosofi – en 'kunst å leve'. Denne praktiske siden ved filosofi har vært mindre dominerende i vår moderne tid sammenlignet med antikkens Hellas og Roma, hvor filosofer av alle slag kontinuerlig tok utgangspunkt i Sokrates som en modell for livet. Tanken om filosofi som en kunst å leve har overlevd i verkene til sentrale moderne forfattere som Montaigne, Nietzsche og Foucault. Hver av disse tenkerne benytter filosofisk diskusjon som et verktøy for å utforske hva det vil si å være menneske og hvordan et meningsfylt liv bør leves. I denne omfattende og velskrevne fremstillingen gir Alexander Nehamas en skarp revurdering av Sokrates' plass i den vestlige filosofiske tradisjonen, og belyser betydningen av Sokrates for både Montaigne, Nietzsche og Foucault. Hvorfor vender hver av disse filosofene, som alle er dypt opptatt av sin egen originalitet, tilbake til Sokrates som en modell? Svaret ligger i ironiens natur.
