Denne boken tilbyr en dypdykkende analyse av det intellektuelle klimaet i det østerrikske imperiet, fordelt i seks hoveddeler. Første del viser hvordan byråkratiet bidro til å opprettholde Habsburg-imperiet, samtidig som det inspirerte økonomer, juralitterater og sosialister til å etterlyse reform. I andre del undersøkes hvordan Wiens kaffehus, teatre og konsertsaler virket stimulerende på kreativiteten, men også på en viss form for selvtilfredshet. Tredje del utforsker det såkalte 'fin-de-siècle' verdensbildet, kjent som Wienersk impresjonisme, hvor positivistisk vitenskap kombinerte med en ærbødighet for det flyktige og inspirerte pionerer som Mach, Wittgenstein, Buber og Freud. Fjerde del beskriver en visjon om et ordnet kosmos, som blomstret blant tyskerne i Böhmen, der deres filosofer dyrket en Leibnizian tro, hvis påfølgende sammenbrudd hjemsøkte både Kafka og Mahler. I femte del forklares hvordan ønsketenkning i Ungarn førte til en politisk aktivisme som var sjelden i andre deler av Habsburgs rike. Intellektuelle som Lukacs og Mannheim systematiserte sosiologien av kunnskap, mens to andre ungarere, Herzl og Nordau, initierte politisk zionisme. Den sjette delen undersøker spesifikke aspekter av disse bevegelsene.
