Kathleen Ketes kloke og underholdende analyse av kjæledyrhold i det 19. århundre Paris gir et unikt perspektiv på livet til vanlige franske mennesker. Hun viser hvordan det moderne livets klisjé, familiens hund, avdekker de spenningene som moderniteten skapte for den parisisk borgerskap. Ketes studie baserer seg på et bredt spekter av litterære og arkivbaserte kilder, fra bøker om hundepleie til veterinærjournaler, samt Dumas' refleksjoner over sin katt. Den populærkulturelle fascinasjonen for akvarier, holdninger til vivisektion, frykten for rabies samt utviklingen av hundeavl, åpenbarer hvordan middelklassen reflekterte over sine liv. Kete argumenterer for at kjæledyrhold var en måte å forestille seg en bedre, mer håndterlig versjon av verden—det lettet presset fra samtiden og improviserte løsninger på det komplekse nettverket som var det post-opplysningstidens Frankrike. Den trofaste og kjærlige familiens hund ble en motvekt til individuell isolasjon og manglende fellesskap i bylivet.
