I forordet av Ted Gioia blir det tydelig at musikerne fra den vestkystiske jazzscenen, som har kjempet seg tilbake i løpet av det påfølgende tiåret, har banet vei for en ny vurdering av denne musikkformen. Deres suksess i å etablere seg som viktige kunstnere markerer en av de første, men da uerkjente, signalene på at en reassessering av den tidligere vestkystscenen var i emning. Mens noen, som Charles Mingus og Eric Dolphy, forlot California for Manhattan og oppnådde anerkjennelse i jazzhistorien, har andre som Sonny Criss, Harold Land, Curtis Counce, Carl Perkins, Lennie Niehaus, Roy Porter, Teddy Edwards og Gerald Wilson opplevd karrierer som stagnert, uten å få verken en senereoppblomstring eller en tidlig smakebit av berømmelse. Nå er tidspunktet inne for en kritisk revurdering av dette musikalske verkene, med mer enn førti års perspektiv siden moderne jazz kom til California.
