Denne boken gir et avgjørende grunnlag for en sosialhistorie om indisk buddhistisk klosterliv. Professor Schopen utfordrer de vanlige stereotyper som fremstiller fortjenestens opphopning som en aktivitet kun for lekfolk, mens munker antas å engasjere seg i mer sofistikerte doktriner og meditasjon. Gjennom sitt arbeid problematiserer han mange av antagelsene om skillet mellom lekfolk og munker, og viser hvordan både munker og nonner, enten de er av den lærde eliten eller mindre kyndige, deltok aktivt i en rekke ritualer og institusjoner som tidligere har blitt vurdert som 'populære'. Dette inkluderer alt fra opphopning og overføring av fortjeneste til omsorg for avdøde slektninger. De ulike studiene i denne boken representerer et fundament for en ny historiefortelling om buddhisme, ikke bare på grunn av kritikken av mange etablerte ideer innen buddhistestudier, men også for de overbevisende forbindelsene de skaper mellom tilsynelatende disparate detaljer.
