Kan etablerte metoder innen humaniora sameksistere med datavitenskapelig tenkning? Dette er et av de mest sentrale spørsmålene innen humanistisk forskning i dag, ettersom fagfolk i økende grad tar i bruk avansert datavitenskap i sitt arbeid. James E. Dobson undersøker mulighetene og komplikasjonene humanister står overfor i denne nye epoken. Selv om studiet og tolkningen av tekster, kombinert med sofistikerte dataverktøy, kan berike forskningen, kan ikke disse metodene erstatte eksisterende teoretiske rammeverk. Dobson viser at ideene om vitenskapelig gyldighet hverken kan tilpasses enkelt eller bør tilpasses humanistisk forskning, ettersom digital humaniora, i motsetning til naturvitenskap, mangler en fremtredende horisont som kartlegger forskningsfrontene. Metodene innen digital humaniora krever derfor en kontinuerlig gjenlesing. Samtidig gjør kritisk vurdering av digitale metoder det risikabelt for forskere å underlegge seg datadrevne tilnærminger. Humanister må grundig vurdere verktøyene de benytter, inkludert antagelsene som ligger til grunn for koden og algoritmene.
